surroundedbynature

2012-03-07T20:23:00.000+01:00

LINKER TIL FORTIDEN
Noen artikler og blogger fra tidligere roller og medvirkning som jeg har med meg i erfaringssekken. Tanken er at det kan si noe om en utvikling jeg har vært del av, og linkene her forteller både om reiseliv, industriutvikling og forurensing i Hammerfest, men også litt lettere historier, som den om Mackøl og måsegg. Etterhvert finner jeg fram til noen flere, og legger de inn her.

http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article2176385.ece
http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article3018635.ece
http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article3324815.ece
http ://www.hammerfest.nu/old/index.php?option=com_content&task=view&id=8841&Itemid=212
http://www.hammerfest.nu/bildegalleriet/displayimage.php?album=91&pos=0

Isbryting i Fuglevik havn

2012-02-27T20:44:00.001+01:00

ISBRYTING I FUGLEVIK HAVN

Båtsesongen er i full gang, vårværet er på plass den 26. februar. Men innenfor moloen i Fuglevik ble det nødvendig å bryte is for å komme til bensinpumpa. Med aluminiumsskrog var det bare å kjøre på.

2012-02-25T10:28:00.000+01:00

Torsdag 23. februar ble denne artikkelen trykket i Aftenposten Aften, og det var hyggelig å oppleve tilbakemeldinger fra mange som kjente igjen situasjonen, og som hadde moret seg over historien.

ALFAHUNNEN PÅ PERRONG 1
-Toget til Oslo S kommer på spor 1 om to tre minutter.
Stemmen over stasjonens høytaleranlegg er som et startskudd. Døra i stasjonsbygningen flyr opp før første stavelse i meldingen er fullført.
Selv på dager med regnvær og snødrev er hun like tydelig å se fra der jeg står på perrongen. Alltid først ut av døren. Kanskje er hun høyere enn gjennomsnittet. I alle fall er hun iøyenfallende der hun målbevisst beveger seg oppover perrongen. Alltid klar til å angripe toget før det når å bremse helt ned.

Tidligere siktet hun seg riktignok inn på en annen dør i en annen passasjervogn. Hun synes ikke å like den inngangen lenger. Det er der jeg også foretrakk å entre inn da jeg startet min pendlerkarriere på toget til Oslo S for snart et år siden.

Dårlig trent som jeg var på togkultur stod jeg stille til toget hadde stoppet helt. Så beveget jeg meg mot valgte inngang. Dette var tydeligvis mot normalt. Flokken som hadde stilt seg opp for samme inngang akselererte nemlig i togets bevegelsesretning, som en bisverm i målrettet søk. Og der ser jeg henne første gang. Hun griper dørvrideren på togsettet i det hun oppnår samme hastighet som toget, og de beveger seg sammen som ett. Alt i dets vei synes å vike. Og
når toget stanset helt opp var det som om det var kvinnen selv som hadde stoppet toget. Jeg var imponert. 7 vogner og trekkvogn. Hver enhet rundt 45 tonn. Vel 120 meter tog med totalvekt rundt 400 tonn. Jeg kunne bare drømme om noen gang å prestere noe i nærheten av dette. Det var bare å vike for overmakten.

Den påfølgende dag gjentok det samme seg. Og dagen etter det. Og etter den igjen. Så kom den dagen jeg bestemte meg for ikke lenger å la meg renne over ende. Jeg forble stående på min plass på perrongen til toget stoppet helt. Så fram mot døren uten å fortrenge andre i køen. Kort sagt, jeg ville praktisere det som i alle andre sammenhenger ansees som god køkultur. Alfahunnens symmetriske ansiktstrekk omkranset av det oppsatte blonde håret som så ut til å holde fasongen like godt i vind som stille, endret seg brått. Fra resolutt og selvsikker beslutsomhet via et forbigående irritert drag via undring og forbløffelse, til skrekk. Hun erkjente det håpløse i situasjonen; en hindring som ikke vek. Slapp hun ikke frivillig dørhåndtaket mens toget fortsatt var i fart, ville hun få 100 kilo i mann midt i fanget. Hvordan det kunne påvirke sener og muskelfester fra fingertuppene og opp via albu, skulder og nakke om hun ikke ga seg, det så hun skolert nok ut til å forstå selv. Hun slapp. Hun ga seg. Alle i flokken så det. Alfahunnen ga avkall på sin selvoppnevnte rett og forrang. Et rituale var brutt. Såret svant hun fra høyreist holdning til slukøret i køen blant mange, henvist til å entre vognen som en av de siste. Med privilegiet å velge blant få ledige seter, eller kun ståplasser i vogna.

Dette ritualet gjentok seg i dagene som kom. Jeg forble tro mot min plass på perrongen til toget stanset helt. I de fleste tilfeller stanset togsettet på akkurat samme posisjon, pluss minus et par meter. Og jeg kunne bare strekke fram handa til dørhåndtaket, vri, åpne og entre.

En god venn veiledet meg etterhvert på togkultur. Da først forsto jeg hva jeg hadde forårsaket; et maktskifte på denne personvogna. Det var tydelig at det gjennom år hadde etablert seg en ombordstigningsrang ved hver inngang på toget, og den var ikke bestemt av hvem som kom først på perrongen til hver enkelt avgang. Selv har jeg fortsatt glede av å forbli stående til toget har stoppet helt. Om jeg da befinner meg fremst i køen kan jeg åpne døra og vinke de andre inn foran meg. Så forsikrer jeg meg om at ingen er gjenglemt på perrongen ved vår inngang, går ombord og lukker døren forsvarlig bak meg.
Forandring fryder, så nå har begynt å utforske køkulturen ved de andre inngangsdørene også, og også på andre togavganger. Mine funn er entydige; hver inngang har sin alfa. Og omega.
Alfahunnen har valgt seg en ny inngang å dominere. Men hun har ikke glemt. Og ser tvers igjennom meg når hun ikke kan unngå å se meg på perrongen. Snart har jeg også tenkt å begynne å hilse. Vi er tross alt reisende på samme tog til og fra Oslo S.

2012-02-19T21:47:00.000+01:00

SKIFØRE PÅ VASSTULEN I UVDAL 19. FEBRUAR

-2 og frisk bris på fjellet. Utenfor løypene var det vekselsvis lite snø, nesten nede på fjellet, mens det i skogen var så løst og dypt at bikkja helst ville trø på bakskia.

2012-02-19T21:18:00.001+01:00

ÅRETS FØRSTE JULEBORD I FINNMARK
En tradisjon tilbake fra tidlig på 90-tallet holdes ved like av et knippe gode venner og jaktkompiser. Det startet som en følge av at vi i "gamle" dager ikke fikk smake julekaker eller annen julemat for den saks skyld, før det var jul, den gang jula startet julaften og ikke i slutten av oktober. Desverre er ikke julebordets initiativtaker lenger blant oss, men det var i hans ånd og hans ønske at tradisjonen ble videreført. Vi stikker unna julebakst og annen julemat og juledrikke om mulig, og kommer sammen så snart som mulig etter at sola er tilbake etter mørketida. Om jeg en gang får ferdigstilt mitt lille jaktbokprosjekt vil Charles bekle en absolutt hovedrolle i denne. I alle fall, i godt vær ble det god mat, vedfyrt badstu og snøbading på 10 cm skaresnø, og jakt både lørdag og søndag. Rype ble ikke felt, men sett.

2012-01-16T08:17:00.000+01:00

HUND KOMMET TIL RETTE!
I løpet av morgentimene dukket Varg opp på Bysetermåsan der vi hadde parkert. Vi sendte e-post til Vangen i går kveld, og når folket der skulle på jobb i dag tidlig møtte de på Varg. Han ble tatt med inn, fikk mat og drikke og hvileplass til en sliten kropp. Til og med potestell og salve fikk han, og de ville gjerne beholde han, i hvertfall få en maken hund. Etter å ha anbefalt kennel Fantin og informasjon om mulig leveringsklare valper der ved påsketider, kunne en glad matmor om sider overbringe varme takksigelser for godt stell av Varg, og ta den slitne og sårbente vennen hjem. Vi kommer nok på besøk når vi har fått samlet oss litt! Skal bli artig å høre hva han Varg har å fortelle fra natten i vinterskogen!
Vi skylder det vennlig vertskapet for Varg å opplyse om hvor de er å treffe: www.vangenskistue.no

2012-01-15T21:29:00.000+01:00

HUND SAVNET:
Søndag 15. januar 2012, en dag som startet så bra med "bli kjent"ekspedisjon i vårt nye nærområde.
En til og begynne overskyet dag opp gjennom indre Østfold på vei 115 og 122 til Enebakk og vi prøver et par av innfartsveiene til Østmarka. Vi ender opp på Bysetermåsan, parkerer og går fottur på et tynt lag snø, med litt isholke og enkelte steiner som stikker seg opp igjennom snøen. Noen har råd til å ofre ski på dette føret, det er nok bedre føre lenger opp og lenger inn.
Vi går til Kjerringhøgda, hvor sola bryter igjennom skydekket. Varg hadde akkurat gjort et litt større

utslag enn vi var vant med, og når han dukket opp så vi han forsøkte å lokalisere oss. Vi stod helt rolig, og dårlig syn som hunder har for alt som ikke rører seg, forsøker han å lufte eller høre etter oss. Jeg velger etter en liten stund bare så vidt å bevege den ene armen. Det var nok til at han umiddelbart var på plass igjen. Han gjør et nytt slag fram på brekket mot stien vi kom fra. Vi er sikre på at han registrerer at vi starter sakte framover i terrenget. Litt etter hører jeg han har litt "arbeidsstemme" i sia litt foran, minner litt om da han tidligere har lokalisert hare. Litt etter fløyter vi, men han dukker ikke opp. Vi gir han litt mer tid, men fortsatt ingen Varg. Etterhvert

erkjenner vi at her har vi fått oss en helt ny erfaring. Vi går tilbake til bilen og spør folk vi møter begge veier om de har sett han, men bare negativt svar på det. Vi tar kaffeflaska med oss fra bilen, og går tilbake til Kjerringhøgda igjen. Spør nye folk, men ingen treff. Vel tilbake på høgda snakker vi med et par som har to Engelsk settere. De hadde selv leita ei stund etter den ene av dem, og hadde sittet med bål på høgda ei stund i forbindelse med det. Heller ikke de hadde sett Varg. Leiter i snøen der vi var første turen, uten tegn til at han hadde krysset sporet der siden. Vi har fløytet og ropt lenge uten tegn fra Varg, og har ikke noe valg annet enn å gå tilbake til bilen. Før det begynner å mørkne kjører jeg til en skytterbane vi stadig har hørt skudd fra. Varg vil gjerne se om det er noe å apportere på i forbindelse med skudd. Desverre hadde han ikke vært å se på skytterbanen heller. Før det mørkner helt bestemmer vi oss for å få oss litt mat. Etter en kjøretur ned til sivilisasjonen etter mat er vi tilbake når det kun står en bil igjen på parkeringa. Vi fløyter og roper på ny, men må til slutt gi oss. Vi setter lapp på en av skiltstolpene, og gir våre data til en fastboende.
Vi ringer politiet og melder fra, før vi reiser hjem. Det ble en trist avslutning på dagen. Det nytter lite å spekulere i hva som har skjedd. Vi får bare vente og håpe på en positiv melding, ellers må vi tilbake å lete etterhvert. Det er ikke for kaldt, og det er ikke meldt snø, så er Vargen uskadet skal han nok klare seg en stund til han får rota seg til folk.

2012-01-10T21:19:00.000+01:00

Det er første helg i januar 2012. Lørdagen er vi på sjøen med egen båt, snø og tåke på tur opp kanalen fra Fiske båthavn til Son og holmen.
Søndag er det skitur. Vi kjører til Harestua og parkerer på kaféen der. Heldig at de åpnet i det vi kom. Kart har de og blå swix -1 til -7. Vi spenner på skiene fra bilen og over Harestuvannet i vindstille,
sol, -4, og flotte preparerte løyper.
Dette er overgang fra siste skitur i 2011, i mørketid på Skaidi i Finnmark. Det ble feiret med bål, kaffekok og pannestekte ribbestykker fra jula.

GODT NYTT ÅR!