Moro med tall

Naboen har oppgradert klokka, den 26. mai klokka 22:22 var det 22 grader

Egentlig savner jeg den analoge klokka på taket av Moss avis. Den var diskret, elegant til de fjernet viserne. Det var klokke nok til å få vite når det var på døgnet. Den nye digitale klokka har, synes jeg, en litt kjemisk og påtrengende rød visningsfarge. Men så har den også en hyggelig tilleggsfunksjon til bare å være klokke. Det er vel fordelen med digitale klokker. De kan i tillegg være så mye mer enn bare en klokke. Denne viser i tillegg temperaturen ute.
Det nye digitale avisuret hadde litt startvansker. Det sluttet å virke etter bare få dager, og når det kom igang igjen gikk det et par timer for sent, men nå som sommervarmen er en tur innom fungerer alt som det skal.

Og fortsatt er det litt lys i elefanten til konkursrammede Peterson.

Ea på reir

Ærfuglene hekker på holmene mellom Son og Jeløya, hannene holder seg i nærheten og passer opp ledige damer, eller ser til sin utkårede.

Grågåsa øker i antall, den hekker litt tidligere enn flere av de andre artene som benytter samme biotopen for reproduksjon. Når grågåsa myndig spaserer rundt på holmen med dominerende kjeftbruk velger flere av de mer beskjedne artene å fømme sine vante reirplasser. Denne Ea flyttet nesten inn i bua vår. Heldigvis ble vi var henne, og hun holdt reiret de timene vi var i området. Lett å se er hun ikke, se spesielt på slutten av dette videokuttet, hvordan hun går mer og mer i ett med omgivelsene etter som jeg zoomer ut.

Hvitveisen åpnet seg i sola

Hvitveisen står i full blomst. Etter sommertemperaturer i mars er det nå midt i april nærmere normaltemperatur for årstida her hvor disse bildene ble tatt i ettermiddag med rundt 0 grader om natta og i dag kanskje 6-7 grader.

Hvitveisen er visstnok en urt, som det i gamle dager var skikk noen steder å spise en to tre blomster av for å forebygge forgiftning av mulige hoggormbitt i løpet av sommeren. Da planten faktisk er giftig må dette frarådes. 

 Den kan være hyggelig å plukke med seg hjem, men taper seg fort om den ikke ganske raskt kommer i vann. Hvem er det ikke av små barn, jenter og gutter, som stolt og glad har kommet hjem med en bukett hvitveis til mor og far, det er som å bringe våren til huset.

Hvitveisens latinske navn er Anemone nemorosa, og fetteren blåveisen heter Hepatica nobilis. Blåveisbildene her er fra 24. mars og sto i en vestvendt bakke mellom hus og gressplen.

Medisiner på helsa løs

Torsdag 12. april trykket Moss avis denne kronikken. Det var samme dag som det ble kjent at Peterson i Moss er slått konkurs (håper ikke det gir stor etterspørsel etter lykkepiller), og Helsedirektøren på Dagens Medisin sin konferanse sa noe om hva behandling skal koste, og høstet kritikk for det.

Folkehelseinstituttets legemiddelstatistikk 1-2012 for perioden 2007-2011 utkom i mars. Her gis anledning til å lese tall og gjøre seg tanker om sammenhenger og tendenser. De tabloide førstesideoppslagene i den påfølgende tiden bar preg av at her fulgte mye ulykke. Jeg tenker ikke å følge opp i samme retning. Det er allikevel grunn til å gjøre seg tanker om at dersom man sprer antall DDD (definerte døgndoser) pr. år ut over hele befolkningen (som i mars passerte fem millioner), så blir det doser nok til alle. I lys av hva dette koster (anslått 11,8 mrd.kr. i 2010, eller nær kr 2.500.- pr. innbygger), hvor mye av dette skyldes livsstilsrelaterte sykdommer? Det er litt vanskeligere å lese det sikkert ut av statistikken, men man kan også her tenke seg noen sammenhenger. Det vil være for pessimistisk å tro at det ikke kan være mulig å påvirke disse tallene over tid.

Medisiner gjør mye godt

Utvilsomt har mye forskning og utvikling ført til stadig nye og bedre medisiner. Flere av de nyere medikamentene gir bedre livskvalitet for mange, med redusert smerte, bedre funksjonsevne og egenomsorg. Det ser vi f.eks i forhold til reumatiske sykdommer. Medikamenter gir i andre tilfeller et lengre liv, som med enkelte av de nye og effektive kreftbehandlingspreparatene. Tilsvarende gjelder utviklingen av ulike hjerte- og blodtrykksmedikamenter gjennom de siste to-tre tiårene. Andre medisiner fungerer dårlig alene, men kan bidra til at pasienten får nytte av annen tilleggsbehandling som for eksempel terapi innenfor psykiatrien.

Det begynner å bli noe tid siden vi leste om lykkepiller som ble forskrevet for alle livets smerter. Selv for naturlig sorg fant noen i sin visdom å kunne anbefale en liten pille.

At det nå faktisk skjer en liten nedgang i bruken håper jeg kan tilskrives at man forsøker andre tiltak først der hvor denne type medisinering ikke bør være førstevalg.

Virkning og bivirkning

Når et medikament har en virkning i forhold til en sykdom, så er det i prinsippet dets bivirkning(-er) man nyttegjør seg terapeutisk. For en frisk kunne tilsvarende preparat og styrke skape store problemer, til og med være dødelig. Vippepunktet mellom ønsket og uønsket effekt kan være hårfin. For en og samme person kan kosthold, dagsform og svingninger i sykdomstilstanden medføre at det som er korrekt dosering den ene dagen kan bli feil den andre. Sånn sett skulle det ikke være noen sensasjon at det skjer bivirkninger og skader ved bruk at ulike medisiner. Det er sikkert at den beste medisin ennå ikke er oppfunnet. Det er med unntak av forebyggende helsearbeid - når det er mulig.

Sykdomsforebyggende tiltak

Samarbeid mellom kommunene og frivillige organisasjoner i det forebyggende helsearbeidet er litt samhandlingsreformens joker. Tjukkasgjengen i Moss er et slik folkelig, enkelt og lystbetont tilak (http://blogg.moss-avis.no/tjukkasbloggen/). De trør til for folkehelsa i beste samhandlingsreformens ånd. Helsegevinsten ved dette over tid vil gi nasjonale besparelser. Forskning lokalt i kommunen på effekten av dette kan kanskje gi et svar på om det faktisk er en sammenheng i fysisk og sosial trivsel og bruk av medikamenter. Et solid folkehelsearbeid burde være like lønnsomt som å produsere medikamenter for å kurere livsstilsykdommer. Tjukkasgjengen burde gå på børs. De har et godt produkt.

En aktiv pasientrolle

At det kan være utfordrende å være den som skal skrive ut resept vil denne historien vise. Mannen dette handler om er ekspert på sin sykdom. Han praktiserer samtykkeretten etter pasient- og brukerrettighetsloven, enten legen vil eller ikke. Han har stor medisinerfaring fra han ble syk på slutten av 70-tallet. Etter at han fikk internett var det slutt på å ta legens medisinendringer og råd forøvrig uten diskusjon. Fastlegen ga en gang følgende melding til sin pasient: "Før du kommer til meg neste gang, så leser du kun lokalavisa. Og så lar du meg få en sjans til å være legen". Det rådet fulgte nok pasienten ikke. Etter hva jeg hører har de fortsatt stor fornøyelse av sine månedlige møter.

For deg som må ha medisiner, følg med på hvordan du reagerer på disse. Still krav om oppdatering og informasjon fra legen din om det finnes alternativer og hva følgene av lang tids medisinbruk kan bli. Krev individuell vurdering før behandlingsoppstart, og er du i tvil, be om nødvendig om fornyet vurdering. Kjenner du deg ikke trygg på kommunikasjonen og samarbeidet med fastlegen din, kan du også vurdere å skifte fastlege. Men framfor alt, gi legen en mulighet til å hjelpe deg: Still spørsmål og krev svar.

Den døendes ønsker

4 april kom artikkelen "Den døendes ønsker og behov er retningsgivende" på trykk i Aften.

Spesialkonsulent og jurist Ragnhild With hos Helse- og sosialombudet skrev denne sammen med meg, og temaet vokste fram i kjølvannet av en debatt som startet  med en kronikk av forfatteren Kjetil Bjørnstad på nyåret 2012. Vi hevder at den døende og dens pårørende har rettigheter. Vi mente å se ellers i debatten at det var en viss grad av tro og antagelser knyttet til oppfatningen av hvordan livets sluttfase skulle bli. Følg linken nedenfor.

http://www.aftenposten.no/meninger/Den-doendes-onsker-og-behov-er-retningsgivende-6799307.html

22. juli 2011, Lille Grensen 7, 5. etg.

Litt før kl.15 fredag ettermiddag tok vi farvel på jobben, og ønsket god helg til de som gikk først fra jobb denne dagen. Heldigvis var det ferie, så vi var ikke så mange. Fredag i tillegg, så noen flekset også en time. Vi var tre tilbake på kontoret da bomben gikk av kl.15:25:22.

Min første tanke når jeg kjente trykkbølgen gjennom bygget, etterfulgt av et voldsomt drønn, var at en propanbeholder hadde eksplodert i forbindelse med arbeider i bygget. Samtidig kom det umiddelbart opp bilder fra bombeterrorangrepet  på undergrunnen i London 7. juli 2005.  T-banen i Grensen, Stortinget, er 50-60 meter fra kontoret i luftlinje.

Så går brannalarmen i bygget. Vi gjenværende på kontoret fant hverandre straks og fulgte vår prosedyre for kontoret når brannalarmen går. Vi fikk raskt oversikt, og sikre på at ingen var igjen inne, løp vi trappa ned og ut. Vår utgang er vegg i vegg med Buckleys pub.

Umiddelbart ute av bygget ble jeg fylt med en sterk utrygghetsfølelse. Flere av de store utstillingsvinduene hadde eksplodert i trykkbølgen etter eksplosjonen. Folk sprang i alle retninger. Gjennom Lille Grensen, i Karl Johan forbi Stortinget og oppe i Kristian V’s gate/Grensen. 

En av våre ville hjem til seg selv umiddelbart, og var av gårde like etter, men hun fikk ikke slippe før hun hadde forklart hvilken rute hun skulle reise hjem. Vi formante om hva hun måtte unngå på reisen hjem og at hun måtte ringe når hun var vel hjemme.

Ved Buckleys var 5-6 mennesker samlet, og vi spurte om de hadde noe informasjon.  Om det er der jeg fikk høre at det var en bombe som hadde gått av, og at det skulle være flere, eller om tanken om flere bomber er noe man har lært å frykte av å lese om terrorangrep andre steder i verden, husker jeg ikke sikkert.  Vi ante røyk, støv og en ukjent lukt i retning Akersgata mot regjeringskvartalet, og beveget oss raskt den veien.  Det var summing i stemmer, enkelte høye rop, men ennå ingen sirener. Når vi fikk se videre opp gjennom Akersgata bildet kaotisk og luften uklar. Det ga en truende fornemmelse og virket skremmende og uoversiktlig.

Min bakgrunn fra akuttavdelinger på sykehus gjorde at jeg umiddelbart begynte å mobilisere for det ukjente. Jeg ville inn i området for å hjelpe og redde. Jeg så for meg at ingen der inne kunne være uskadet. I det jeg gjorde meg klar til å gå videre mot området, spør den andre av oss, slik jeg hører det, om vi skal ta oss videre opp Akersgata. Fra å være sivil i denne situasjonen, kjente jeg at jeg begynte å tenke som helsepersonell. Kunnskap og erfaring fra øvelser og reelle ulykker sier: Alltid sikre først.

Samtidig fikk jeg også blikk for alle menneskene som sto sammenstimlet, og det ga et skrekkaktig bilde. Jeg svarer: "Springer vi nå, følger de andre etter".  I dette øyeblikket er jeg tilbake fra noe som til da var en ”utenfor-kroppen-opplevelse.”  Jeg sier at vi ikke skal inn i området, og vi trekker oss etter dette fysisk bort. Rasjonelt visste jeg at det ville vært farlig for oss, men også for andre som kunne fulgt etter om vi hadde gått inn. En mengde sivile utrente inn i området ville forstyrre og gjøre det redningsarbeidet som om kort tid ville starte bare vanskeligere og mer uoversiktelig. Samtidig høres sirener nærme seg.

Vi gikk tilbake til Buckleys, og der kom det folk til som hadde vært nærmere eksplosjonen enn vi. Noen blødende fra sår på kroppen, som de forklarte med kuttskader fra knuste vinduer. Folk var tydelig oppskaket og søkte sammen. Vi delte en felles usikkerhetsopplevelse og alle spør hvor det var trygt å oppholde seg eller gå nå. Selv så jeg fortsatt for meg en bombe nr. 2. Stortinget? Grand? Undergrunnsstasjonen? Slottet? TV2 i Karl Johan? Domkirka? Sentralbanestasjonen?

Vi diskuterte om noen av våre kunne ha vært i området, og etter eliminasjonsmetoden ringer vi E først. Han gikk like før oss og skulle i en forretning, men hvor? Da han ikke svarte etter to oppringninger sendte vi en melding. Like etter svarte han. Lettelse kan knapt beskrive følelsen. Etter hvert gjorde vi flere telefoner til de vi tenkte ville trenge livstegn fra oss først, mens brannalarmen fra Lille Grensen 7 fortsatt skingret i ørene. Alle  rundt oss hadde et behov for å fortelle sin historie, og nå begynte det å fylles opp med folk på puben.

Etter vel en time bestemte vi oss for å skille lag og dra hjem for å være sammen med de som var urolige der. Veien fra Lille Grensen, forbi Stortinget, TV2 på Karl Johan, og godt rundt og utenfor Sentralbanestasjonen, og til jeg satt i toget, opplevdes utrygg. Jeg kjente at jeg var i full beredskap.  Først da toget startet mot Moss kjente jeg at spenningen begynte å gi seg, men da kom tvilen i stedet. Gjorde jeg rett i Akersgata? Kunne jeg yte hjelp på noe sykehus? Til sist gjenstod å være i beredskap som blodgiver, men heller ikke det ble aktuelt.

Vel hjemme SMS-et jeg med de andre som hadde vært på arbeide, og først da kjente jeg at det ikke mer vi kunne gjøre for hverandre akkurat da.

Dette var omtrent samtidig som vi fikk inn meldinger om det som foregikk på Utøya. Dagen etter fikk vi melding om at ungdom, barn av venner, kolleger og familie var rammet av terroren på Utøya. Situasjonen for disse var uavklart i flere dager. Derfor ble vi opptatt av å tenke på andre enn oss selv.

Lørdagen var jeg rastløs og urolig når jeg sto opp. Og da jeg luftet bikkja forsto jeg på han at jeg ikke var til stede i situasjonen. Han ble stående foran meg uten å vise tegn til å iverksette sine lufteritualer, og jeg kjente det irriterte meg. Hjemme igjen foreslo jeg derfor selv at jeg skulle ta en fisketur med båten i Jeløysundet. Alene på fjorden fikk jeg en distanse til hendelsene og en nærhet til meg selv, og jeg kunne kjenne på min egen sorg. Samtidig følte jeg et dypt sinne og opprør mot den eller de som hadde satt i gang så mye jævelskap, påført så mange død, skade, smerte og sorg. Den som tok fra oss valgmuligheten, som for en stund fikk oss alle til å føle oss handlingslammet, og som for et øyeblikk tok fra oss initiativet. Og som før en hvit nordmann ble arrestert, også fikk oss til å mistenke uskyldige, slik at vi etterpå følte skam.  

Søndagen ble kona med meg til Oslo. Gjennom folkehavet, alle blomstene og lysene. Vi gikk innom kontoret i Lille Grensen. Jeg ville gjøre noe konkret, fortsette og avslutte det som ble avbrutt så brått på fredagen. 

Friske roser lå i ukesvis på flere steder i Oslo til minne om de
omkomne og som symbol på at hat ble møtt med kjærlighet.

Det som kom etter dette er forhold som hører til familien og de nærmeste.

Allikevel er det en erfaring jeg brakte tilbake til kollegaene på første arbeidsdag etter bombeangrepet. Som tidligere helsepersonell gjennomlevde jeg sterk tvil til egne valg i Akersgata de første minuttene etter katastrofen. Heldigvis hadde jeg mulighet til å kontakte en tidligere kollega, som lyttet og reflekterte over situasjonen sammen med meg. Han mente jeg var i en klassisk "damn if you do, damn if you don't"-situasjon. Dette må jeg leve med.

Det var en for meg helt ukjent og uinteressant person som skapte dette dilemmaet. Jeg skulle så gjerne vært det foruten.

Det var vår tillit og trygghet som ble forsøkt sprengt og skutt i stykker. Nå samler vi restene av dette, og forsøker å lappe det sammen igjen. Slik at vi ikke blir begrenset i oss selv, eller handikappet i omgang med hverandre og fremmede. Vi skal fortsette å være åpne og trygge medmennesker og tillitspersoner for andre og hverandre.  

Noen sa umiddelbart etter ugjerningen denne fredagen at der fikk vi se naivismens pris. Jeg håper ikke at prisen for dette skal betales gjennom økt overvåkning, mer politi og militære, eller mer krig.

Om en vegg er for svak til å motstå terroristens bombe, skal vi da styrke veggen, eller svekke grunnlaget for terrorismen?

Ateistkvoten, et svar til Arnfinn Haram i Klassekampen 17. mars 2012

Bror Arnfinn Haram som tilhører Dominikanerordenen skriver jevnlig i Klassekampen. Den 17. mars 2012 skriver han en tekst som var vel omtrentlig og en smule tendensiøs etter min mening.

Av det ble det denne artikkelen som kom på trykk i Klassekampen 22. mars 2012.

********

At Klassekampen slipper til mange stemmer i sine spalter gjør den til en mye lest avis blant folk fra alle partier og sikkert også med mange ulike livssyn. Hva Bror Arnfinn Haram forsøker å formidle i KK denne lørdagen blir for meg uklart. En serie hypoteser om hvordan verden ser ut fra Harams ståsted som tilhører av Dominikanerordenen interesserer sikkert hans livssynsfellesskap. Når han forsøker å forklare hvorfor han tror ateister oftere er å finne i lederstillinger, enn folk med annet livssyn, blir ressonementene for meg tvetydige og usammenhengende. Samtidig finner han det på sin plass å trekke inn også andre grupper som han oppfatter lite troende. Det at Haram ikke hører disse formidle sin tro i tilknytning til sin stilling/funksjon er et kvalitetstrekk vi etter min oppfatning skal være glade for. De bekler ikke sine roller for at de gjennom disse skal misjonere sitt livssyn. Og skulle de (mis-)bruke sine posisjoner til det formålet, når det ellers ikke er relevant for å fylle stilling og funksjon, så håper jeg de har medarbeidere, eiere eller andre meningsberettigede som tar ansvar og sier i fra. For de gruppene han trekker inn i sin omtale tenker jeg det viktigste er at de har integritet og at de er troverdige. Heller det enn troende.

Min erfaring er at ateister har lite behov for å misjonere, og i stor grad overlater det til det enkelte medmenneske å tro eller ikke tro på hva de vil. Forsøker Haram å fortelle at han mener det er å foretrekke folk med en hvilken som helst annen tro i nevnte roller, siden han trekker inn både det katolske og islamske, framfor ateisme? Eller er det et forsøk på å forklare ateisten at å ikke tro er bare noe ateisten tror? I møte med ulike kulturer og livssyn skal man være forsiktig så man ikke gjør sitt eget livssyn til en likgyldighet.  Skulle Haram ha rett i sitt inntrykk, og at det er typisk for ateister å ikke presentere seg med livssynstilhørighet på jobben, så finner jeg det langt å foretrekke i forhold til alternativet.  Ellers håper jeg Haram og alle andre kan få tro hva de vil. Enten de tror eller ikke tror.